Borgarting lagmannsretts dom av 9. april 2019.
Skjevdeling for råtomt mottatt som gave, for pengegave benyttet til nedbetaling på rammelån og for pengegave investert i opparbeidelse av hytte.
Ektefellene inngikk ekteskap i 1998 og ble skilt i 2015.
En av ektefellene, kvinnen, krevde skjevdeling for gaver hun hadde mottatt av sine foreldre. Et kontanttilskudd på kroner 1 900 000 fra hennes mor var gått med til kjøp av en tomt for oppføring av ektefellenes senere fellesbolig. En pengegave på kroner 500 000 fra hennes far ble benyttet til nedbetaling på et rammelån. En pengegave fra hennes mor på kroner 210 000 gikk til «innfestningssum» / tilskudd for en fritidseiendom på festet grunn som ektefellene først festet og deretter kjøpte.
Borgarting lagmannsrett avsa dom i saken den 9. april 2019. Spørsmålet for lagmannsretten var om kontanttilskuddet på kroner 1 900 000 for kjøp av tomt reelt sett var en gave, om nedbetaling på rammelånet medførte en verdi som var i behold og om tilskuddet til festetomten medførte en verdi som var i behold.
Det følger av ekteskapslovens § 59 at «(v)erdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen».
Lagmannsretten kom til at tilskuddet på kroner 1 900 000 for kjøp av den tomt hvor ektefellene senere førte opp fellesboligen, ikke var en gave. Grunnen til dette var at kvinnens mor hadde mottatt en livsvarig vederlagsfri borett som motytelse. Lagmannsretten konkluderte med at «(b)etalingen for tomten innebærer da ingen formuesforskyvning fordi hun fikk en livsvarig, vederlagsfri borett».
Når det gjaldt innfestningssummen på kroner 210 000, kom lagmannsretten til at dette var en gave, og at verdien av denne var i behold.
Når det gjeldt nedbetaling på rammelån med gavemidler på kroner 500 000 mottatt av kvinnens far, var lagmannsretten i tvil.
Det fremgår av dommen at rammelånets belåning sank fra noe i underkant av kroner 6 800 000 til noe i underkant av kroner 6 300 000 ved nedbetalingen. Kredittgrensen på lånet var kroner 6 800 000. Deretter og frem mot skjæringstidspunktet, økte rammelånets belåning til noe i underkant av kroner 6 800 000.
Lagmannsretten bemerket at ved nedbetaling på tradisjonelle boliglån ved midler mottatt som gave, vil gaven i sin alminnelighet være i behold.
Det som kompliserte denne saken var at ektefellene også hadde finansiert forbruksutgifter over rammelånet. Rammelånts pålydende hadde svingt en del gjennom ekteskapet. Året etter at gaven ble ytt, var lånets pålydende økt med kroner 435 000. Deretter ble det, i løpet av noen måneder, redusert med ca. kroner 400 000. Deretter økte det på nytt med ca. kroner 500 000 og var på skjæringstidspunktet igjen tett oppunder lånerammen på kroner 6 800 000.
Ektefellene hadde innrettet seg slik at deres inntekter gikk inn på rammelånet. Dette slik at rammelånets pålydende månedlig ble redusert med summen av ektefellenes inntekter. De betalte stort sett alle regninger fra rammelånet og overførte også midler hver sin konto knyttet til hvert sitt bankkort for løpende betaling av forbruksutgifter.
Lagmannsrettens konklusjon ble denne: «Når rammelånet også har vært brukt til å finansiere forbruk og det har variert såpass mye opp og ned som her, finner lagmannsretten det usikkert om verdier kan føres tilbake til gaven».
Kvinnens argumentasjon om at lånet ville ha vært kroner 500 000 høyere dersom hun ikke i sin tid hadde mottatt gaven, ga ikke et annet resultat. Lagmannsretten bemerket til dette at lånerammen nesten var brukt opp på skjæringstidspunktet og at ytterligere lån ville ha krevet en endring av lånet. Man kunne da «vanskelig si at det er klart at man ville hatt et lån som var 500 000 kroner større».
Kvinnen hadde som en følge av dette fremmet tre skjevdelingskrav og kun vunnet for ett av disse. Mannen hadde da fått medhold for 95 % av sitt krav. Kvinnen ble dømt til å betale hans saksomkostninger med kroner 220 000. Det skjevdelingskrav hun fikk pådømt i sin favør, hadde en verdi på kroner 270 000. Netto i hennes favør ble da kroner 50 000. Selv hadde hun egne advokatutgifter med kroner 200 000.
Dommen viser at det er grunn til å gjøre noen særskilte vurderinger når man som ektefelle mottar en gave. Man må, for å sikre seg at verdien av gaven ikke senere inngår i likedelingsformuen, ha et bevisst forhold til hvor man plasserer pengene. Dersom partene i denne saken ikke hadde hatt et rammelån, men et tradisjonelt boliglån, ville utfallet etter alt å dømme ha blitt en annet. Utfallet kunne også ha blitt et annet dersom ektefellene ikke kanaliserte alle sine inntekter og utgifter over rammelånet.
Petter Nordgreen Sterud, Advokat